En forfatter iblant oss

I år er det ti år siden Anders Lunde fra Skien debuterte med novelleboka Noen iblant oss. Samlinga er valgt ut til Skien biblioteks formidlingsprosjekt Den litterære titopperen, og 23. august skal forfatteren snakke om boka på Litteraturhusets tiårsfest.

Tekst og foto: Stian Johansen

Si litt om Noen iblant oss, for dem som ikke allerede kjenner boka.

– Det er absurde, makabre noveller, men også flere med realistiske hverdagshendelser. Den er inspirert av russiske novellister som Gogol og Sologub, som begge skrev litteratur som slo meg rett i bakken. Det er takket være dem at jeg kunne skrive Noen iblant oss.

Sologub er mest kjent for sine ekstremt pessimistiske, «dekadente» fortellinger og romaner, ifølge SNL.no. Gogol var en satirisk mester som ofte skrev med grotesk humor.

– Hvordan ble Noen iblant oss tatt imot da den kom?

– Den ble veldig godt mottatt. Det tok tid før første bokanmeldelse kom. Morgenbladet anmeldte den sammen med tre andre nye novellebøker. Deretter tok det et par måneder før det kom seks-sju gode anmeldelser på rad, også i TA og Varden som dessverre ikke gjør bokanmeldelser lenger.

Kåre Bulie i Dagbladet skrev: «… fortellingene merker seg ut i bokhøsten nesten fra første side … Lunde skriver om de dystre og såre temaene med en språklig kontroll og eleganse, og med en sans for overraskelser og tilbakeholdt informasjon, som gjør lesningen til en glede».

– Når begynte du på det som ble til Noen iblant oss?

– Den første novella skrev jeg allerede i 2005. Den fikk plass i Damms debutantantologi i 2007. Året etter ringte Christian Kjelstrup, redaktør i Aschehoug, og spurte om jeg hadde flere. I tillegg til «Gi oss i dag», som var publisert i antologien, hadde jeg «Skulpturen», «Og så går jeg hjem» og «Coda» liggende. Etter at jeg møtte ham kom det flere noveller på rappen, blant annet de mer realistiske novellene i boka.

«Skulpturen» er en av bokas mest kjente noveller, og dreier seg om en kunstner som oppbevarer liket av sin argeste konkurrent i fryseren. Hver dag tar han det opp av fryseren og utformer en skulptur av liket med meisel, vinkelsliper og hammer. Han tenker seg at resultatet blir noe helt unikt, og at det vil bli hans store gjennombrudd.

Er «Skulpturen» bokas hitnovelle?

– Ja, den og «Coda». De har et blikkfang som setter seg fast. Da jeg var med på debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo ble jeg introdusert av Tove Nilsen. Noen uker seinere fikk jeg et postkort av henne hvor det sto at «Coda» fremdeles spilte i hodet hennes. «Gi oss i dag» har jeg også fått flere positive tilbakemeldinger på, og det var den jeg pleide å lese ved opplesninger, selv om det ikke var veldig mange av de.

En hemmelig forfatter

– Du var 33 år da boka kom. Når begynte du å skrive?

– Etter videregående. Jeg holdt det skjult for alle bortsett fra samboeren min og foreldrene mine. Jeg sendte inn til forlag og fikk flere standardiserte avslagsbrev, men også konsulentuttalelser i ny og ne. Jeg skrev i ti-elleve år før jeg ble antatt.

Hvorfor holdt du det skjult at du skrev?

– Vet ikke? Kanskje en frykt for å hevde seg eller at folk skulle tro jeg tenkte jeg var bedre enn andre, i tillegg til sjenanse.

Hva sa folk da det plutselig kom en bok?

– Vennene mine ante nok at jeg skrev, siden jeg leste så mye og studerte litteraturvitenskap. Andre ble nok mer overraska.

Du nevnte de russiske novellistene, men jeg tenker også på Edgar Allan Poe og Franz Kafka når jeg leser debutboka di.

– Poe var en veldig inspirator for boka. Jeg falt for det mørke og groteske hos ham. De russiske står for det mer absurde og fantastiske. Kafka hadde jeg på det tidspunktet bare lest romanene til, og jeg var ikke veldig inspirert av ham, men ser i ettertid at novellene mine slekter på hans.

Dobbelt jubileum

Det er ti år siden debuten med denne boka. I sommer skal du være med på en 2009-scene på Litteraturhuset i Skiens tiårsjubileumsfest, sammen med Kjersti Annesdatter Skomsvold, Eivind Hofstad Evjemo og Ellen Marie Thelle. Hvordan er det å plutselig skulle snakke om en ti år gammel bok?

– He he, det er rart det, men Noen iblant oss har fått små drypp helt siden 2009. Det er blitt laget filmer av tre av novellene, «Skulpturen», «Gi oss i dag» og av tittelnovella, og det har blitt skrevet særoppgaver, så boka har blitt holdt ved like hos meg, og til høsten kommer åpningsnovella «Gi oss i dag» ut på tysk i en antologi med andre norske forfattere som Hans Herbjørnsrud, Gunnhild Øyehaug og Per Petterson. Uansett bør jeg nok lese igjennom før jeg skal på scenen på Litteraturhuset.

Her er det på sin plass å legge til at i våres snakka undertegnede om Noen iblant oss og leste opp novella «Slipp meg inn», en av bokas mer realistiske, nedpå og relasjonsdrevne tekster, i forbindelse med to ulike arrangementer i forbindelse med Den litterære titopperen.

Les novella “Slipp meg inn” her.

Tillersk mørkerom

Du ga ut en roman i 2012 og en roman i 2018. Har du ikke skrevet noveller siden Noen iblant oss?

– Etter debuten begynte jeg på igjen med noveller. Jeg skrev mange ferdig, men det ble ikke troverdig, jeg fant ikke stemmen, så jeg la det bort, men en av novellene utvikla jeg til det som ble romanen Mørkerom, og den kan minne om stemninga fra Noen iblant oss.

Mørkerom ble gitt ut av Aschehoug i 2012. Den morgenen Gamle Einar Abrahamsen dør, kjører en varebil rundt til innbyggerne i en liten by med lasterommet fullt av konvolutter. Hver av konvoluttene inneholder et brev fra Gamle Einar. Det viser seg at den gamle byoriginalen har visst mer om livene til innbyggerne enn noen andre, også deres nærmeste. Brevene setter i gang en seriereaksjon som forandrer innbyggerne fundamentalt, og deres forhold til hverandre.

Du ble sammenligna med Carl Frode Tiller da Mørkerom kom.

Ja, på grunn av brevformen og alle stemmene som gjør det til en kollektivroman, det er jo det Tiller gjør i Innsirkling-serien.

Det er litt urettferdig å måtte bli sammenligna med ham?

– He-he, ja og bøkene kom på samme forlag og i samarbeid med samme redaktør!

Bokanmelder Ellen Sofie Lauritzen i Dagsavisen skrev: Mørkerom scorer høyt på uhyggebarometeret, og er tidvis like ubehagelig som en David Lynch-film. Lunde skriver om det tarveligste i oss, uten språklige svulstigheter, han sper på med overraskelser, som sammen med tilbakeholdt info gjør at en må lese videre, og Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad mente den var velskrevet og et tankevekkende grøss.

En riktig titopper?

Så gikk det seks år før romanen Stille nå, som kom ut på Spiss Forlag i 2018. Fortell kort om den boka.

– I den går jeg helt vekk fra det makabre og fra de to foregående bøkene. Den er mer personlig, og handler om å være forelder til et barn som blir utredet for autismespekterforstyrrelser. Jeg ville lage et spenn som viste både sorgen og gleden og alt det som skjer i en hverdag.

– Noen iblant oss er blant de hundre titlene som utgjør Skien biblioteks litterære kanon, eller Den litterære titopperen som vi har kalt det. Ti titler i ti ulike kategorier, som er vårt formidlingsprosjekt i Nasjonalbibliotekets Bokåret 2019. Har vi valgt riktig bok av Anders Lunde?

– Ja, jeg tror det. Jeg er jo selvsagt blitt knytta spesielt til debutboka. Den har både det underlige og det mørke, en salig blanding av det jeg liker, og den står seg godt ti år etter. Det absurde er gjerne mer tidløst enn det realistiske.

Les mer om Den litterære titopperen.

 

 

 

 

 

Translate »