En runde til på York Pub

En av de bøkene som flest lesere ville ha med i Skien biblioteks kanon, Den litterære titopperen, var Tore Tveits York Pub. 17 år etter at den romanen kom ut gjorde han comeback med romanen Min mor døde barnløs i år. Nå er forfatteren aktuell med arrangementet Stemmer fra Telemark i Ibsenhuset 2. oktober, en dato forfatteren syns nærmer seg faretruende fort.

Tekst og foto: Stian Johansen

– Jeg snakka så vidt med deg sommeren 2013. Du sa at du aldri ville skrive en roman igjen. Det var allerede elleve år siden utgivelsen av forrige roman, York Pub, og du sa at du ikke lenger orka å sitte og skrive for deg selv i halvannet år for å få ferdig en roman. Ytterligere seks år etter så gir du ut en roman med den fenomenalt gode tittelen Min mor døde barnløs. Det kom ganske overraskende? I alle fall på meg!

– Det kom overraskende på meg også. Jeg orka ikke skrive mer skjønnlitteratur, først og fremst fordi det er så forferdig slitsomt å leve andre menneskers liv, særlig når en har mer enn nok med sitt eget, men denne Knut Oskar, som er hovedperson i Min mor døde barnløs, hadde plaga meg gjennom flere år. I begynnelsen kom han sporadisk og jeg forsøkte å fortrenge ham fordi jeg ville ikke vite noe om ham, men han ble mer og mer plagsom. Til slutt, for et par år siden, tenkte jeg at den eneste måten å bli kvitt ham på er å skrive ham ut av meg.

Den førtidspensjonerte læreren Knut Oskar Pedersen er en særing og en einstøing, men når han begynner å fundere over hvem moren hans var, som tilbrakte de seks første årene av hans liv på mentalsykehus, og som deretter døde, begynner livet hans å endre seg. Han blir vennligere innstilt overfor naboene, og ikke minst, han får bedre kontakt med faren, som alltid har vært en lukket mann. Telemarkavisas redaktør Ove Mellingen har sammenligna Knut Oskar med Ove fra Fredrik Backmans suksessroman En mann ved navn Ove.

– Hvorfor begynte Knut Oskar å plage deg?

– Jeg vet ikke. Det er litt merkelig. Knut Oskar dukka bare opp, og jeg måtte til slutt gi opp og forsøke å skrive for å bli kjent med ham. Jeg ante ingen ting om ham, så jeg ville i alle fall plassere ham i et område jeg var trygg på, nemlig Skien, og la han vandre rundt her. For å ha noen trygge matstasjoner underveis, for jeg ante ikke hvor det ville bære hen, jeg ante ikke hvordan historien ville bli, selv slutten overraska meg da jeg skrev den. Knut Oskar sa merkelige ting og gjorde merkelige ting, som forbauset selv meg underveis.

– Så selv om han plaget deg, så visste du ikke hva han skulle fortelle og hva boka skulle dreie seg om?

– Jeg ante ingenting. Jeg visste ikke hva jeg skulle eller hva jeg ville. Men han har nok levd i meg ganske lenge, så jeg har ubevisst visst et eller annet. Mens jeg skrev boka følte jeg at jeg gikk bak Knut Oskar hele tiden, jeg måtte bare følge etter ham, se hva som skjedde og hvilke mennesker han møtte, og hvor han skulle.

– Knut Oskar Pedersen er ikke Tore Tveit?

Absolutt ikke. Han er langt fra meg.

– Likevel så kommer han så tydelig fram i tankene dine.

– Jeg ser ham klart for meg, og til tross for iherdige anstrengelser har jeg ikke klart å bli kvitt ham heller.

– Betyr det at du skriver videre om Knut Oskar?

– Akkurat nå skriver jeg bok om Suoni som skal ut neste år i forbindelse med orkesterets 125-års jubileum, men Knut Oskar plager meg fremdeles og motvillig har jeg begynt å tenke på hvordan det går med ham, så det er ikke umulig at jeg blir nødt til å følge ham lenger, men han må i alle fall vente til 2021 og da blir jeg 80 år og har kommet til en alder hvor det ikke er nødvendig å drive langstidsplanlegging.

Ikke én eneste skjønnlitterær setning!

– Du ga ut over 20 skjønnlitterære bøker fra debuten med novellesamlinga Hvorfor banker ingen på? i 1974 og fram til det som lenge så ut til å bli din siste roman York Pub, nesten 30 år seinere. Hvordan har det vært å gjøre comeback som romanforfatter etter 17 år?

– Skremmende. Jeg tenkte bare å skrive ham ut av meg, fordi han plaget meg, og tenkte ikke på utgivelse eller noe som helst, bare få ham ut, men jeg kjente på at det var mye angst forbundet med å skrive skjønnlitteratur.

– Hvorfor?

– For meg har det alltid vært angstfylt å skrive skjønnlitteratur. Når jeg starter et slikt prosjekt, føles det som jeg står på kanten av et stup, med ekstrem høydeskrekk. Underveis føler jeg også at jeg gradvis mister kontrollen, mister meg selv fordi andre overtar. Jeg beveger meg inn i et totalt ukjent landskap der jeg hele tiden frykter at jeg går meg vill og ikke vil klare å finne meg selv igjen. Angstfylt! Jeg nevnte at jeg mer eller mindre ubevisst legger inn konkrete stoppesteder og navn, matstasjoner, at jeg prøver å lage en “merka løype” slik at jeg reduserer frykten for ikke å finne tilbake, og demper angsten. Jeg vet når jeg starter et skjønnlitterært prosjekt at det vil bli en lang tid med usikkerhet, sårbarhet og angst som ligger foran meg. Jeg vegrer meg for å påføre meg en slik belastning.

– Selv om det var sytten år siden forrige roman, har du skrevet skjønnlitterære tekster i denne perioden som du ikke har publisert?

– Jeg har skrevet flere dokumentariske bøker, men ikke en eneste skjønnlitterær setning!

– Da York Pub kom i 2002, tenkte du da at det var din siste roman?

– Nei, det var litt tilfeldig at det ble sånn, men etter de to siste romanene, den du nevner og Elvene vasker klovnene rene (Cappelen, 2000, red.anm) tenkte jeg at nå orker jeg ikke mer. Særlig «Elvene» var slitsom å skrive.

Skjønnlitterære Skien

Min mor døde barnløs kan minne om York Pub i den empatiske framstillinga av mennesker, ofte originaler og ensomme, smått skakkjørte folk, eller kanskje rett og slett vanlige folk, Skiens-folk. Begge romanene har mye humor og språklig overskudd. Romanene er også et omfattende tidsbilde av Skien i henholdsvis 2002 og 2019. Hovedpersonene går og går rundt i byen, på Falkum, Kapitelberget, langs Hjellen og videre. Bøkene er betydelige byvandringer, særlig Min mor døde barnløs.

– Det virker å ha vært en viktig dimensjon å skrive fram Skien på nytt etter York Pub?

– Ja, og kanskje hvordan noen mennesker opplever Skien i dag. Mange føler vemod og kjærlighet til byen, men også en følelse av fremmedgjøring.

– I første avsnittet i York Pub står det at Skien er «en schizofren by uten behandlingstilbud».

– He-he. Jeg har kalt Skien en bastard også, fordi den er så vanskelig å få tak på. Skien er så mye. Skien har en identitet, men akkurat hva den er, er vanskelig å finne ut av, syns jeg, men samtidig gjør det byen så spennende. Veldig mange har et ambivalent forhold til Skien, fordi den er så mye, og den er nok veldig lik personene jeg ofte skriver om, de er vanskelige å identifisere, men også spennende.

– Hvorfor er Skien vanskelig å få tak på? Hva mener du med at Skien er en bastard?

– Det ligger ikke noe negativt i det. Jeg opplever Skien som et diffust landskap som det er vanskelig å karakterisere. Skien er litt handelsby, litt industriby, litt kulturby, litt Telemarksbygd … Jeg føler meg ikke fremmedgjort her, tvert imot: Jeg føler meg i slekt med byen. Kanskje det er fordi jeg selv også er et konglomerat og et sammensatt menneske som jeg ikke helt klarer å bli klok på.

Min mor døde barnløs er nesten en skjønnlitterær oppdatering av Skien i tida som har gått siden York Pub. Knut Oskar oppsøker og kommenterer alt det nye ved byen.

– Jeg har faktisk ikke tenkt på at det er sånn, men du har nok rett i det. Skien var en by jeg forlot for mange år siden og så kom jeg tilbake til byen på en måte og hva har skjedd?

– Kunne disse to romanene vært lagt til en annen virkelig eller fiktiv by?

– Absolutt ikke.

En folkelig favoritt

York Pub ble valgt ut blant hundre titler til Skien biblioteks formidlingsprosjekt i Bokåret 2019 Den litterære titopperen. Vi fikk inn mange lister og tips fra bokfolk, og en av bøkene som gikk oftest igjen var York Pub. Den har holdt seg godt i leseminnet til folk i Skien.

– Det er veldig godt å høre, for den fikk ikke mye begeistring blant kritikere da den kom, det var greit liksom, men ikke noe mer. Men jeg trøster meg med at noen ganger har leserne mer rett enn kritikerne. Jeg får stadige tilbakemeldinger om den boka. Den leses fremdeles. En fare ved å skrive romaner fra Skien er at leserne jakter etter modeller. Sånn var det særlig med York Pub. Er det han og hun og så videre? Det kan jo være et problem, men det er vel noe generelt med disse typene som folk gjenkjenner. Bokas redaktør på Cappelen sa at disse typene, og en sånn type pub, finnes over alt i Norge. Den er lett å kjenne seg igjen i uansett hvor du er fra. Jeg ville skrive en hyllest puben, ikke minst som sosial institusjon, og York Pub var akkurat en sånn type pub og da ble det den jeg skrev om.

– Det som har skjedd med de fleste av de hundre bøkene Skien bibliotek har valgt ut til Den litterære titopperen, er at de blir lest mer nå enn de ble i fjor og i årene før det igjen.

– Det er jo fantastisk for oss forfattere at slike ting ansporer til mer bruk!

Se mer om Den litterære titopperen.

Vokste opp hos Vesaas

– Jeg var journalist for Varden på lokalkontoret i Vinje på begynnelsen av 70-tallet. På den tida hadde jeg skrevet en del veldig dårlige skjønnlitterære tekster, men jeg hadde drømmen, og så vant jeg en skrivekonkurranse i Dagbladet hvor det kom inn 5000 bidrag. Det ble et stort oppslag i Dagbladet og da Halldis Moren Vesaas hadde lest saken og lest teksten jeg hadde skrevet sa hun «Du skal skrive du, Tore». «Ja, jeg prøver på det», sa jeg. Jeg skrev de sju-åtte første bøkene mine mens jeg bodde hos Halldis på Midtbø.

– Hvordan havna du der?

– Jeg hadde besøkt henne som journalist, de første gangene mens Tarjei ennå levde, og så fortalte jeg en av de gangene at jeg skrev og at jeg hadde lyst til å fortsette med det. «Hvis du skal det, så kan du komme her og bo,» sa Halldis. De hadde en «brukarstuge» hvor de hadde hatt flere losjerende forfattere tidligere, blant andre Jan Erik Vold og Knut Faldbakken.

– Leste Halldis det du skrev mens du skrev?

– Ja, jeg leste høyt for henne.

– Fortalte hun hva hun mente om det du skrev?

– Ja, hun var helt klar på det. Hun hadde også en leilighet i Oslo, som jeg bodde i etterhvert. I en anmeldelse jeg fikk i Oslo-avisene sto det at et par av disse novellene var som skreddersydd for radioteater. Da fikk jeg brev fra radioteatret på Marienlyst at de hadde ikke lyst til å lage teater av noveller, men de ville at jeg skulle skrive for dem, så jeg skrev fire, fem radioteaterstykker og da bodde jeg i leiligheten til Halldis på Majorstua. Halldis var inngangen til veldig mye egentlig, og datteren Guri, som jobbet i Samlaget, fikk meg til å skrive ungdomsbøker, blant annet boka Russisk rulett om rånere i Bø, som er en av bøkene mine som har blitt oversatt til et annet språk.

– Seinere skrev du også for Telemark Teater, det som nå heter Teater Ibsen.

– Jeg skrev blant annet et stykke om Halldis og Tarjei, «Møte ved strømmen».

– Mens hun ennå levde?

– Nei, det var etter at begge var døde. Jeg brukte sønnen Olav Vesaas som konsulent.

– Og nå kommer Olav til oss på biblioteket 7. november for å kåsere om sin mor og far i forbindelse med Den litterære titopperen!

– Han er en gemyttelig fyr og veldig god formidler, så da skal jeg komme, og jeg får ta ham med på pub når han kommer til byen.

– Men før det skal du være med på arrangementet «Stemmer fra Telemark» i Ibsenhuset sammen med Eldrid Lunden 2. oktober.

– Jeg gruer meg til det. Jeg har alltid hatt sosial angst. Det har plaga meg veldig så lenge jeg kan huske, og det merkelige er at det blir verre med åra, så jeg merker at jeg gruer meg til det, men jeg får bare være som jeg er, så får det stå til.

Les mer om York Pub.

Translate »