For sin første bok, romanen Europa, ble Amalie Kasin Lerstang tildelt Tarjei Vesaas’ Debutantpris. I sin andre bok har notoddingen vendt blikket hjem og imponerer leserne med diktboka Vårs.

Tekst: Stian Johansen

Vannet rant videre / fra Hardangervidda / østover / til Notodden / Sam Eyde kjøpte fossefallene – sånn begynner det første diktet i Vårs. Et dikt som går over tre sider, og som gir en sveip gjennom siste drøye 100-års Notodden-historie, og en sveip gjennom den oppslåtte boka. Diktet er innom det som kommer i Vårs: Industri, klassekamp, the rise & fall of en by, og muligens en rise again, og om verdensarv, men også om identitet, sosial arv, mennesker, og boka dreier seg om å leve tødd life.

– I alle intervjuer og anmeldelser jeg har lest om Vårs blir Tødd life nevnt. På baksida av boka står det «når mitt hjerte slår, skriver det tødd life». I flere av dikta dukker begrepet opp. Hva er Tødd life?

(Foto: Kristine Helliesen)

-Tødd life er nok ikke et utbredt begrep på Notodden, det var noe jeg hadde hørt bli sagt blant venner – en slags humoristisk kjærlighetserklæring til byen og til det mindsettet man får av å vokse opp der. Jeg synes det var morsomt å spille på det i boka, det sier noe om bevisstheten rundt å komme fra et sted som Notodden, på godt og vondt. Det er en lokal omskriving av rapperen Tupacs «Thug life», et begrep han for øvrig brukte i en helt annen sammenheng, men det var vel ment å si noe om livet på gata, at man blir den man blir ut ifra de forutsetningene livet og samfunnet du vokser opp i gir deg. Etter at boka ble utgitt har jeg funnet opphavsmannen til Tødd life, så jeg skal ikke ta på meg æren for dette begrepet, jeg gjør bare som forfattere flest: stjæler litt her og litt der.

Trykk her for å komme til Den litterære titopperen

Alltid ei jente fra Tødden

Sånn går et utdrag av et dikt: «en gang fra Notodden / alltid fra Notodden / noen blir værende / andre flytter tilbake / med bulende mager / de som ikke returnerer for godt / triller tøddenbarn i andre gater / gir dem hele historien / før fylte fem / vit det, neste gang vi møtes / jeg er alltid ei jente fra Tødden» – Du er glad i Tødden og stolt av å komme derifra …

– Som med mange mindre byer finnes det jo en hel del fordommer mot Notodden. Det assosieres for mange med råning, folk på trygd og så videre. I diktsamlinga prøver jeg å gå bakenfor disse stereotypene og se hvorfor byen har blitt som den har blitt, hvor vi kommer fra, hvordan industrieventyrets vekst og fall har formet folka som bor der. Sam Eydes industrieventyr startet på Notodden på begynnelsen av 1900-tallet og både Norsk Hydro og Tinfos Jernverk var store arbeidsgivere fram til 1987, da hele eller store deler av disse industriarbeidsplassene forsvant. En slik omstillingsprosess som Notodden da måtte gjennom, setter jo sitt preg på de som bor der. Men mest av alt har jeg ønsket å minne om det arbeidet arbeiderbevegelsen gjorde for norsk arbeidsliv, der arbeiderbevegelsen på Notodden var en av flere spydspisser i å forme det velferdssamfunnet vi er så stolte av, med sjukepenger, tarifflønn og så videre. Så den historien er kanskje det jeg er mest stolt av. Og så har vi veldig flott natur i Notodden!

– Mot slutten av et dikt står det «skriver heimstaddiktning / fra et mer ensomt sted / men er ikke poeter / er fra Tødden / lever tødd life». Hva er dette litt underlige: skriver heimstaddiktning, men er ikke poeter?

Hehe, det er jo en motsigelse i og med at denne boka er en diktsamling. Men jeg prøver vel å si noe om en slags neppå holdning som finnes i meg, og som kanskje er et resultat av å ha vokst opp på Notodden. Jeg synes liksom poet høres litt for fancy ut til at jeg klarer å kalle meg det. Det er jo en tåpelig holdning, jeg kan jo selv definere hva det vil si å være poet. Men det rykker instinktivt i meg når noe høres for jålete ut. Selv vokste jeg ikke opp og tenkte at jeg skal bli forfatter, det var mer noe som skjedde langs veien.

– Dikta i Vårs er også neppå … hvorfor har det blitt sånn, eller måtte bli sånn?

Språket vårt formes jo av hvor vi er fra, og siden samlinga hele tiden dreier rundt Notodden, ville jeg at språket også skulle representere byen på et vis. Jeg ville i større grad enn tidligere skrive sånn jeg snakker. Det er ikke riktig bokmål å skrive ”jeg har sitti”, men nå skapte jeg et rom der jeg kunne gjøre det. Men det var utfordrende i de mange redigeringsrundene å holde på dette litt skravlete og ikke redigere diktene i hjel. Der jeg i debutboka mi jobbet mye med å gjøre språket så monotont og stilistisk som mulig, ville jeg her gå motsatt vei, og la diktene beholde dette litt upolerte. Det var vanskeligere enn jeg trodde, for jeg har blitt litt dialektforvirra etter å ha bodd noen år i Oslo, så diktsamlinga er heller ikke konsekvent i sin bruk av dialekt, på samme måte som jeg en dag sier ”ho” og en annen dag ”hun”.

– Dette henger sammen «det joviale» som Vårs stadig er innom: «jeg var med fremmede mennesker hjemme / mitt joviale hjerte var på / gliste og fortalte om bilene / hvor mye jeg interesserer meg for været / en fremmed kar spurte hva jeg dreiv med / jeg sa ikke at jeg skreiv / uten å legge til / og så jobber jeg i barnehage ved siden av». Og på et dikt som følger rett etter dette: «alt jeg kan har jeg lært av det joviale» Hva er det bokas-jeg, eller forfatteren, har lært av det joviale?

– For meg har det å være jovial alltid vært et positivt ord, men seinere i livet møtte jeg noen som brukte det som et skjellsord. Jeg fikk inntrykk av at de mente at å være jovial er å være litt… smådum? Enkel? Noen hater jo sånn uforpliktende småprat, og det skjønner jeg jo at ikke passer for alle. Men for min egen del har evnen til å småpreike ofte vært til stor hjelp og gjør det lettere kommer i kontakt med mennesker. Det har jeg kanskje lært av «det joviale».

– Hvordan har Notodden forma ditt blikk på omverdenen?

– Når man vokser opp et mindre sted, blir man i alle fall tidlig klar over at det finnes folk med ulik bakgrunn enn deg selv. I Notodden går du i klasse med mange ulike mennesker fra ulike samfunnslag, det er ikke like homogene miljøer som jeg opplever at det for eksempel i større grad er i Oslo. Det betyr ikke at ikke folk fra Oslo kan oppleve dette i løpet av livet, men jeg tenker jo at det tidlig ga meg en forståelse av at ikke alle har like forutsetninger i livet, for å si det litt flåsete.

Fra Europa til Vårs

– Når og hvordan og hvorfor endte du opp med å vende pennen hjemover og skrive om byen, historia, folka?

– Jeg hadde lenge tenkt at jeg ville skrive noe om Notodden og industrihistorien, uten at jeg helt visste på hvilken måte. Men den historien opptar meg, fordi den hjelper meg til å forstå hvilket samfunn Norge er i dag. Etter å ha jobba lenge med et romanmanus som forlaget ga beskjed om at ikke var bra nok, kasta jeg romanen over båten og begynte å skrive om Notodden. Da kom det flere dikt veldig fort. Det ble også klart for meg at jeg kunne dra direkte paralleller mellom industrihistorien og det jeg så i nyhetsbildet rundt meg, så det opplevdes ikke som et nostalgisk prosjekt, men noe som gikk rett inn i den virkeligheten jeg så rundt meg. Men sånn blir det kanskje fort når man går dypt inn i et skriveprosjekt.

– Hva har du lært om Tødden som du ikke visste fra før?

– Masse, tror jeg! Jeg har blant annet sittet på Notodden bibliotek og lest intervjuene Alf Mostue foretok i 1950, med ulike folk som jobba i industrien, alt fra ingeniører til rallarer til hjelpekokker. Intervjuene er transkribert på dialekt og gir et innblikk i ett menneskes hverdag under industrireisinga, fortalt fra han eller henne. Det er ganske morsom lesning, og gir et mer mangefasettert bilde av det kaoset som det helt sikkert var til tider.

– Hvordan ble det dikt?

– Tidlig i prosessen hadde jeg også noen essayistiske tekster, men de punkterte det drivet jeg ønsket at samlingen skulle ha, så de måtte ut. Jeg trengte en form der jeg kunne hoppe mellom ulike tider og kanskje skape gunstig tidsforvirring hos leseren, mellom fortids- og nåtidsplanet i diktene. Samtidig ønsket jeg å være direkte, henvendende, noe jeg opplevde at jeg lyktes mer med i diktform, hvis det gir mening. Men dette er kanskje mer forklaringer jeg har skapt i ettertid. Tekstene kom som dikt, det var nok mer intuitivt enn planlagt. Ofte er det slik for meg, formen blir til ut ifra hva jeg ønsker å snakke om i tekstene mine.

Forsidedikt

Vårs har fått mange anmeldelser, mye oppmerksomhet, og var hovedoppslaget i Dagsavisen, med overskriften «Ikke takk olja, takk arbeiderbevegelsen» Si et par ord om #denfølelsen, da?

– Haha! Det var vel en spissformulering fra avisas side, men jeg kan godt stå inne for det. Mitt poeng var at jeg ofte synes vi snakker som om velferdssamfunnet vårt er et direkte resultat av oljerikdom. Og vi hadde absolutt flaks som satset på den næringa, som viste seg å være veldig lønnsom. Men jeg mener at fundamentet for velferdssamfunnet vårt ble lagt av arbeiderbevegelsen og senere gjennom kvinnekampen, altså av folk som så at de hadde felles interesser og gikk sammen for å kjempe om sine rettigheter. Jeg tror det er en viktig påminnelse, fordi det er historien om folks muligheter til å påvirke samfunnet de lever i, at det er mulig.

– «starten på den norske velferdsmodellen var vannet / og så bestemors hender som vrir ut vannet / hennes arbeid, hennes skatt / betydde mer enn olja», står det i et av dikta. Det går en linje i boka fra den kampen til dagens arbeidere. Hvem er dagens arbeidere på Notodden. Hvem skal vi løfte fana for?

– Her finnes det nok mange svar, men i boka skriver jeg om å være midlertidig ansatt, å være uten en form for sikkerhetsnett, men utbyttbar og underlagt dårlige arbeidsvilkår. Jeg forsøker å stille arbeiderbevegelsens tidligere samhold opp mot disse løse atomene, det som har blitt kalt prekariatet, de som fordi de trenger penger tvinges til å ta jobber som egentlig ikke har arbeidernes ve og vel som hovedanliggende. Disse løsarbeiderne mister mange av arbeidslivets goder og det skaper usikkerhet i ens eget liv. Hvis begrep som arbeiderklasse skal være mobiliserende, tenker jeg det må være raust nok til å inkludere alle som er utsatt i arbeidslivet, uansett hva årsaken er.

– Er du bekymra for fellesfølelsen, kampfølelsen, i dagens arbeidsliv?

– Jeg er absolutt bekymra for den fellesskapsfølelsen, og jeg har ingen klare svar i boka på hvordan den skal skapes eller hvordan den bør se ut i en ny tid. Jeg opplever at disse arbeidslivsrettighetene igjen er under press, og er man utsatt i sitt eget liv, kan kanskje et slikt solidarisk fellesskap virke fjernt. Bluesmusikeren Howlin Wolf sier det, at «When you ain’t got no money, you’ve got the blues, because you’re thinking evil» når man har det vanskelig har man ikke alltid overskudd til å tenke på samhold og solidaritet med andre. Det har nok vært grunnen til at jeg søkt mot den fellesskapsfølelsen arbeiderbevegelsen hadde sin rot i, for å se om det er noe å lære der, noe å bli inspirert og optimistisk av.

BESTILL BOKA HER.

Translate »