Lån boken her.
Høgspenning livsfare av Helene Guåker
Denne boka ble nominert til Brageprisen i den svært vide kategorien «Barn- og ungdomsbøker», og er en bok som passer for unge voksne og voksne.
Tidligere har jeg lest en diktbok av Guåker, Farvel alle hemmeligheter, som var både frekk og freidig og vaginal og maksimal og bra, og jeg har lest en roman for voksne, debutboka Kjør! fra 2010, som jeg likte veldig godt, og som kunne vært forelegget for den gode tv-serien fra Bø, Rådebank, som mange har sett i 2020.
Årets bok er alvorlig og stillferdig og godt skrevet, og viser igjen at forfatteren har en bredde i sjanger og språk, i tempo og temperament.
Bokas hovedperson Lea er 16, og flytter hjemmefra for å bo på hybel da hun begynner på videregående. Hun er stille og sjenert og utilpass, og både ønsker og prøver å bli en annen, en som er kvikk i replikken, selvsikker og gøy å være sammen med. Hun prøver å bli karakteren Vilde.
Lea juger stort sett hele tida. Det er utrolig irriterende å forholde seg til som leser, men også et veldig bra grep av forfatteren, og jeg blir sittende og brøle inni meg: men så si det som det er da! Folk er ikke farlig, folk vil deg vel! Du kan være deg selv, Lea, ikke rot deg inn i løgner og alternative virkeligheter.
Hun treffer en god venn, hun treffer en god kjæreste, men tør ikke vise dem hvem hun er, eller hvordan hun har det, hva som egentlig skjer, og er det Vilde eller Lea de blir kjent med?
Lea er lært opp til å ikke gråte, til å ikke vise vanskelige følelser, og har en mor som er alvorlig mentalt sjuk, og en far som knapt klarer å si noe annet enn «jeg må få stelt dyra».
Hvorfor er hun introvert? Hvorfor er hun sjenert med nye elever på ny skole? Er hun først og fremst prega av foreldra sine, ikke minst av moras alvorlige tilstand?
Det blir verre og verre og tristere og tristere, og så skjer det noe som gjør at Lea ikke kan eller klarer å være noen andre enn Lea.
Anbefales for både unge og eldre lesere.
Utvalgte sitater:
“Eg har ei mamma som er sjuk, eg har rett til å lyge”.
“Jul er noko som rammer alle”
Stian Johansen, Skien bibliotek
