Om Aasne Linnestås Stanislaw

Tidsskriftet La Granada ba 48 forfattere sende inn de fem diktsamlingene de mener er de viktigste i Norge fra perioden 1965–2015.

De 25 bøkene som fikk flest nominasjoner ble rangert og presentert med en tekst. Endelig fikk jeg skrevet litt om en av mine favorittbøker, Stanislaw av Aasne Linnestå fra Rjukan, en av de fem titlene jeg nominerte.

Tekst: Stian Johansen

Jeg husker ikke om det var før, under eller etter, men første gang jeg leste Aasne Linnestås Stanislaw var i forbindelse med at hun høsten 2003 var juryleder for en diktkonkurranse for telemarkinger. Stanislaw, med undertittelen, eller sjangerbenevnelsen, en forestilling, var kommet ut året før. Som telemarking, leser, nysgjerrig og dikterspire skaffa jeg meg den omfangsrike boka. [Teksten fortsetter under bildet.]

Forfatter, lyriker og dramatiker Aasne Linnestå fotografert til Min tro på Gåsøya.

Stanislaw er en fortelling, en forestilling, om den polske kunstneren og dramatikeren Stanislaw Ignacy Witkiewicz (1885–1939). Han levde i et Europa under omveltning, et Europa i krig, i et Polen uten herredømme over seg selv. Linnestå henger manuset på biografiske knagger, og tenker og dikter videre, inn i det private, ut av det faktiske, inn i fiksjonen. Kronologisk fra fødsel til død. Underveis blander hun sjanger, stil, tempo og temperament.

Trykk her for å komme til Den litterære titopperen

Faktisk var lesninga av den, det at den aldri slapp taket i dikteren i meg, utgangspunktet for at jeg vinteren 2010 begynte på det som fire og et halvt år seinere skulle bli min debut på Aschehoug – dikt- og prosaboka Jeff Tweedy, liksom – som en stund faktisk hadde undertittelen en forestilling. Jeg var fascinert og inspirert av dette voldsomme suget etter polsk, som Linnestå gjengir, av hvordan forfatteren dikter i spennet mellom de mer faktanære tekstene, av hvordan hun veksler mellom kort og lang, prosa og lyrikk, fonter og fotografi, melankoli og kokain.

Jeg turte ikke å lese boka i de åra jeg holdt på med mitt poesi-portrett om Jeff Tweedy. Når jeg leser Stanislaw igjen i forbindelse med denne kåringa, tenker jeg at den er enda bedre enn tidligere, eller snarere: Jeg er en bedre leser. [Teksten fortsetter under bildet.]

Å presentere et eneste tekstutdrag fra en slik showbok, er muligens urettferdig, men like fullt: Dette diktet detter stadig ned i skallen min, linjer flimrer innom. Henta fra begynnelsen av boka, kapitlet som heter ZAKOPANE – KRAKOW 1890–1913:

«Strømmen av stemmer fra høydene over bordet gjennom rommet, ned til ham, Stanislaw. Stemmesuset. Gravalvoret. Trossetninger. Et stort, opprinnelig land, et stort, opprinnelig land. Det siver tro gjennom rommet, den legger seg i taket, den salter brødet og fyller terrinene, tredeling, summer det, vi skal knuse dem og landet vårt heter Polen, Polska. De sier det høyt, de sier det igjen og igjen og Stanislaw er en glo, han gløder under bordet i krattet av lår og strømper og sko, fars fot og tantes legger, Russland, sier de, Preussen og Østerrike-Ungarn, mors strømper er fulle av hull, alt er i hvert eneste ord, landet vårt, sier de, la det være, la oss være, la oss være oss, han drikker av de voksnes bord, eter lydene og lagrer luktene. Så er den der, brannen fra en villfele, og nå spiller han, den jævelen, nå spiller Jan Krezeptowski-Sabala, nå gviner polske toner inn og ut og inn i det utømmelige suget etter polsk.»

I tida vår, hvor millioner av flyktninger reiser fra sine hus, sine steder, sine land, hvor folk går gjennom Europa, på leit etter trygghet, i sorg over det de legger bak seg, treffer Linnestås dikt om Stanislaw fra Polen denne gangen rett i magen. Hardt.

 

 

Translate »