Slipp meg inn

Det er en stor glede for Skien bibliotek å publisere en novelle fra Anders Lundes novellebok Noen iblant oss. Boka var Skien-forfatterens debut og kom ut på Aschehoug i 2009. Noen iblant oss er valgt ut til vårt formidlingsprosjekt i Bokåret 2019, Den litterære titopperen.

Les mer om Den litterære titopperen.

Slipp meg inn

Det er lenge siden nå. Sikkert et halvt år, kanskje mer. Hun forestiller seg hvordan Simon har forandret seg. Hvor mye han har vokst siden sist, fått lengre hår, lært seg flere ord. Hun håper at han kjenner henne igjen. Forrige gang så han bare på henne som om hun var en fremmed. ”Jeg heter Lina,” sa hun og satte seg på huk foran ham. ”Jeg er moren din.” Det kan jo ikke være så lett for ham, stakkar. Det er jo ikke så ofte hun ser ham. Hun skulle ønske de ikke hadde flyttet så langt unna.

Lina går ut på badet, dusjer og kler på seg. Hun har valgt en sort topp og skjørt. Mørkerøde høyhælede sko. Hun nynner på en melodi mens hun tar på leppestift. ”Jeg ser flott ut,” tenker hun og lener seg mot speilet. De svarte vippene som rammer inn øynene. Brystkløften med det skinnende sølvkjedet. ”Mannen min vil nok helt sikkert like det.” De kraftige hendene som tar på henne, river av henne klærne. Akkurat som sist, da de elsket på sofaen etter at Simon hadde lagt seg. Lina er sikker på det var noe i blikket hans. Noe som skinte. ”Han elsker meg fremdeles,” husker hun at hun tenkte. ”Det er meg han vil ha.”

Det sitrer i kroppen bare hun tenker på det.

Hun sprayer parfyme bak ørene og går inn på soverommet.

Det er kaldt og mørkt her inne. Dyna ligger i en haug midt i dobbeltsengen, og det hvite lakenet er revet av madrassen. Lina lukker døren bak seg, trykker inn lysbryteren og ser bort på klokken. Hun har fremdeles god tid. Rekker å pakke og kjøpe gave til Simon. Kanskje den store brannbilen de har på tilbud nå. Den med blålys og sirener. Stige til å trekke opp og ned. Den vil han sikkert bli glad for, han som elsker brannbiler og brannmenn. Hun kan se det for seg. Hvordan han river av papiret, og ansiktet som stråler av glede da han forstår hva det er. Lille Simon som løper ned i hagen for å prøve den. Snakker med seg selv, ler.

Hun drar kofferten fram fra under sengen og går bort til kommoden. Hun har gått igjennom det mange ganger, fortalt seg selv hva hun skal ha med, hva hun skal si. For hun kommer ikke tilbake. Hun må reise nå. Må gå ut av soverommet, slukke alle lysene, skru av varmen og dra for gardinene. Hun må ta på seg jakken og skoene og gå ut. Det rører på seg. Hun kjenner det langt der inne et sted. Noe som knyter seg sammen og skyter fart, baner vei gjennom henne. Hun legger bukser og gensere, sokker og truser i kofferten, drar igjen glidelåsen og snur seg. Det kan røre på seg så mye det vil. For denne gangen er det ingenting som kan stoppe henne. Denne gangen flytter hun inn sammen med mannen sin og lille Simon.

 

Lina setter kofferten fra seg på trammen og trykker inn ringeklokken. Hun er trøtt og sliten etter den lange reisen. Glad for at hun endelig er framme.

Det er Simon som åpner. Lille gutten hennes. Han står i døråpningen og kikker opp på henne, smiler og sier hei.

– Hei, sier hun og smiler tilbake. – Er det deg, Simon?

Han har på seg en blå genser, olabukse og sorte sokker. Det blonde håret rekker ham ned til skuldrene, og øynene er store og lyse, akkurat som farens.

– Kjenner du meg ikke igjen? spør hun.

Simon rister på hodet. Presser leppene mot hverandre.

– Det er meg, Lina, sier hun og rekker ut hånden. – Det er moren din.

Hun merker at han blir forvirret. Han tar ett skritt tilbake og stirrer bort på hånden hennes, holder seg fast i dørhåndtaket. ”Men Simon, da,” tenker hun. ”Er du ikke glad for å se meg? Har du ikke ventet på meg?”

Hun trekker hånden til seg, setter seg på huk og åpner kofferten.

– Jeg har noe til deg, sier hun og putter hånden ned i den. – Jeg håper du liker det.

Lina løfter opp den store, innpakkede gaven og gir den til ham. Med det samme han tar rundt den, hører hun stemmen til mannen sin rope inne fra stua.

– Simon? Hvem er det, Simon?

Men Simon svarer ikke. Han står bare i døråpningen og kikker ned på gaven som han holder i hendene sine.

– Du kan godt åpne den, sier hun og smiler.

Han er så skjønn. Han er så ufattelig fin. ”Lille Simon min, som jeg har savnet deg.”

Hun hører skritt mot parketten, gangdøren som knirker. Hun reiser seg og ser inn gjennom døråpningen, møter øynene hans, det lyse ansiktet. Å, som hun har gledet seg til dette her! Ta rundt ham, klemme ham, kysse ham. Aldri noensinne slippe.

Hun strekker ut armene og går mot ham.

– Hei, sier hun.

Men han svarer ikke. Hvorfor svarer han ikke? Hvorfor ser han sånn på henne? Han går rett bort til Simon, tar tak under armene hans og løfter ham opp. Trykker hodet hans mot brystet sitt. Sier at han ikke skal være redd. At det ikke er farlig.

– Faen ta deg, hvisker han og kikker rett på henne.

– Hva? sier hun.

– Du lovte jo, sier han.

– Ja, men…

– Du sa du skulle holde deg unna. Du sa det var aller siste gang.

Det presser på. Det sprenger.

– Men jeg ville jo bare se dere igjen, sier hun. – Jeg ville jo bare se mannen min. Sønnen

min.

Stemmen skjelver. Ordene ramler ut av munnen uten melodi, uten bevegelser. Hun får en følelse av at hun står her og hyler, men at det ikke kommer en eneste lyd ut.

– Hva sa du? hvisker han.

– Kanskje det kunne blitt som før, sier hun. – Det er ikke for seint.

– Sønnen din?! sier han.

– Ja, sier hun og forsøker å smile. – Jeg har med gave til ham.

Han senker blikket og ser ned på gaven som Simon fremdeles holder i hendene sine.

– Det er en brannbil, sier hun. – Jeg vet jo hvor glad han er i brannbiler.

Han løfter blikket igjen og kikker på henne. Øynene er våte. Renner snart over.

– Men du er jo syk, hvisker han. – Du trenger hjelp.

– Hva?

– Herregud, Lina. Simon er ikke sønnen din. Hvor mange ganger må jeg egentlig si det?

Du stopper jo aldri! Du kommer her og sier at du er moren hans. Har med gave til ham. Sier at du vil treffe meg. Du er jo ikke riktig klok!

Han tar gaven hun kjøpte til Simon ut av hendene hans og slipper den ned foran føttene hennes.

– Det er slutt, sier han. – Det ble slutt for over fem år siden. Nå må du få det inn i hodet

ditt. Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre. Jeg er gift nå. Jeg er lykkelig. Jeg har jo barn, for helvete!

Det ruller opp gjennom henne, fosser ut.

– Det er ikke sant! roper hun. – Si at det ikke er sant!

– Gå nå, Lina, sier han.

– Du lyver!

– Nei, Lina. Jeg lyver ikke.

Han setter de svarte øynene sine i henne og griper tak i dørhåndtaket.

– Farvel, Lina, sier han og lukker døren, vrir om låsen.

Hun strekker begge armene over hodet og skriker ut at hun elsker ham, at hun ikke klarer å leve uten ham.

– Slipp meg inn! hyler hun. – Slipp meg inn, for faen!

Hun knytter nevene og slår mot døren, kjører knokene inn i den av alle krefter. Hun begynner å blø fra hendene, og det stikker over armene. Likevel fortsetter hun å slå. Hun bryr seg ikke. Hun skal inn, koste hva det koste vil. ”Jeg bor jo her! Det er jo familien min!” Lina ser på blodflekken på døren. De små sprekkene i treverket. Hun tenker at bare hun kommer inn, vil nok alt ordne seg. Da vil nok alt bli som før. Da vil han skjønne at det er hun han elsker.

 

Han blir stående i kjøkkenvinduet og kikke etter henne. Ser at hun tusler ut av porten og ut på veien, begynner å gå langs fortauet. Av og til stopper hun, setter kofferten fra seg og retter på pakken som hun holder under den andre armen. Sier noe til seg selv. Gjør noen bevegelser med hendene. Egentlig bør han synes synd på henne nå. Kanskje kjenne en klump i halsen. Et stikk i brystet. Men han gjør det ikke. Han står bare og kikker på henne, som om han ser på noe fjernt, noe som i grunnen ikke har noe med ham å gjøre, men som likevel invaderer ham, irriterer ham. Han lurer på om han skal ringe politiet. Bare for å skremme henne litt. Fortelle at hun trenger seg innpå, truer dem. De må komme og hente henne. Fort! Det haster! Han tar fram mobilen og slår de første sifrene, men ombestemmer seg og legger telefonen tilbake på kjøkkenbordet. ”Det hjelper ikke likevel,” tenker han. ”Det blir så mange spørsmål. Så mye de vil vite.”

Han går inn i stua og setter seg på gulvet, ved siden av Simon. Legoklossene ligger hulter til bulter foran dem, som om han har forsøkt å bygge noe, men gitt opp og revet klossene fra hverandre igjen.

– Du må ikke høre på henne, sier han og ser ned på Simon. – Det er ikke sant, det hun sier.

Simon lener seg forover og dulter til en legokloss med den ene hånden.

– Simon? sier han. – Hører du hva pappa sier?

– Ja, svarer Simon og ser opp på ham.

– Bra. For du vet at det ikke er sant? Det der var ikke mammaen din. Du vet det, Simon?

– Ja, sier Simon og smiler. – Mamma er i himmelen, hun.

– Det stemmer. Mamma har det godt der oppe.

– Sammen med englene?

– Ja, Simon. Sammen med englene.

Simon fortsetter å kikke opp på ham med de store, lyse øynene sine. Og plutselig, som et

lite blaff, er det som om han ser Lina. Som om det er hun som sitter ved siden av ham og ser opp på ham.

– Pappa?

– Ja?

– Skal hun være der bestandig? I himmelen?

– Ja, svarer han og reiser seg. – Mamma kommer nok aldri ned igjen.

 

 

 

 

 

 

Les mer om Den litterære titopperen her.

Translate »