Tor Åge Bringsværd – En reise i tid er et foredrag Ørjan Nordhus Karlsson holdt på Skien bibliotek 2. oktober 2019, som en del av bibliotekets formidlingsprosjekt i Bokåret 2019, Den litterære titopperen.

(Bildet av Bringsværd er tatt av Johanna Siring)

Innledning

Dette foredraget er først og fremst tuftet på Tor Åges bøker og ulike bokbad/presentasjoner/radio/foredrag som han selv har holdt. Men jeg har selvfølgelig gjort mine egne fortolkninger, trukket slutninger og valgt å fremheve noen hendelser fremfor andre. Dette foredraget er med andre ord min lesning av både mannen og forfatteren Tor Åge.

La oss begynne med slutten. I alle fall den foreløpige slutten. I boken Mens jeg har dere her eller ‘Om det å bli gammel,’ fra 2018 møter vi tilsynelatende en annen Tor Åge Bringsværd enn den vi kjenner. En Tor Åge som skriver ‘De fleste er ofte altfor positive når de snakker og skriver om det å bli gammel.’ Som eksempel nevner han Per Fuggeli og spissformulerer – Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men de er enda vanskeligere å dø etter Per Fuggeli.’
Så blir han konkret på egne vegne: “Alt er langt fra lyst og poetisk når du plutselig innser at riktignok steg du opp i badekaret på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?”

Er det en annen Tor Åge vi skimter her? En annen en den alltid nysgjerrige forfatteren som ga ut sin første bok på slutten av 1960-tallet?
Nei – jeg vil hevde at det den samme forfatteren. Riktignok plager det ham at kroppen ikke alltid gjør som hodet vil, men han er først og fremst irritert på alderdommen fordi han fremdeles har så mye han ønsker å gjøre. Så mye han skulle ha skrevet. Og det er akkurat denne ustoppelige Tor Åge vi møter på 1960-tallet. Men før vi kommer dit, må vi reise enda litt lengre tilbake i tid.
Til oppveksten i Skien.

Oppvekst

Tor Åge ble født 16. november 1939 i Skien, der han også vokste opp i et gammelt trehus uten kjøleskap og bad (men med dobbel bøttedo) i Aallsgate 47. Han vokste opp i en storfamilie med foreldre, bestemor og tanter under samme tak. Ifølge Tor Åge er de første leseminnene fra bestemoren som leste Ole Brumm for ham. Men ikke bare leste hun, hun var meddikter også.
Diktet både Tor Åge og seg selv inn i historien. Og slik ble en livslang kjærlighet for Ole Brumm, Tussi, Nasse og alle de andre skapningene i Hundremeterskogen lagt. At Tor Åge i voksen alder skulle bli æresmedlem i foreningen ‘Venn av Nøff’ var bortimot gitt.

Foreldrene ga også sitt bidrag til Tor Åges etter hvert så sprudlende fantasi. De leste ikke for ham, de fant på og fortalte historier ved leggetid. Og siden de fortalte disse historien på skift, det vil si annen hver dag, ble det etter hvert noen merkelige, og sikkert svært så fantasifulle historier ved sengekanten.

Tor Åge har sagt at en god bok er som en trampoline for fantasien. Gir den noe å hoppe og sprette på. Det er ikke vanskelig å forestille at grunnlaget for denne elastiske fantasien ble lagt nettopp i det vesle, to-etasjes trehuset i Skien.

Et godt eksempel på dette er julenissemasken som ble hengt på veggen på rommet til vesle Tor Åge i adventstiden. En maske som Tor Åge snakket med (foreldrene sto på andre siden av veggen og svarte). For Tor Åge var masken mer virkelig enn Jesus. Han og nissen hadde et spesielt bånd. En forståelse. Men skuffelsen og forvirringen ble stor da han på en juletrefest gikk bort til nissen og ikke ble gjenkjent. Men alt endte godt. Samme kveld forsikret nissemasken på veggen Tor Åge om at han, altså Nissen, måtte late som han ikke kjente Tor Åge slik at de andre barna ikke ble misunnelig.

På skolen kjedet han seg, har han fortalt. Han fikk NG og G på stilene, men den stadig mer bokhungrie Tor Åge fant seg etter hvert til rette på Skien bibliotek.

Parkbiografen i Skien ga den unge Tor Åge sin første, store Science fiction film-opplevelse gjennom Invasion of the body snatchers fra 1956 – (På Norsk – Mystiske hendelser i Santa Mira.) Hele den skumle handlingen utspilte seg i en liten småby, ikke ulik Skien. Og den handlet om hva som skjedde når mennesker ble frarøvet enhver form for empati. Filmen var kanskje en klassisk B-film, men den stilte finurlige spørsmål. Den typen spørsmål Tor Åge etter hvert selv skulle stille i sine egne romaner og noveller.

Etter videregående gikk ble han kalt inn til tjeneste i marinen, der han finansierte sin sult for rekesmørbrød og mentolsigaretter ved å skrive artikler til avisen Fædrelandsvennen. Etter hvert ble det også korte noveller i ukebladene. Vendepunktet kom da han skrev novellen «Matteus 18:20» – Hvor en farget mann kommer til en kirke i sørstatene. Mannen blir kjeppjaget og henrettet. Etterpå viser det seg at han har dypt sår i hver håndflate – såkalte stigmata etter nagler.
Historien ble refusert av ukebladet Nå. Tor Åge fikk høre at det var ‘for urealistisk at Jesus kunne være neger’ – og historien var ganske sikkert ikke av den lettleste ‘feel good’-kvaliteten ukebladet så for seg.
Dette avslaget vekket noe i Tor Åge. En historie er ikke bare en historie. Den kan bety noe ut over seg selv. Føre til forandringer, eller i det minste refleksjoner, i den virkelige verden.
«Matteus 18:20» har siden blitt brukt i eksamen i norsk på videregående.

Etter tiden i Sjøforsvaret flyttet Tor Åge til Oslo og Universitetet hvor han fortsatte å livnære seg med det skrevne ord. Men nå var det i form av kåserier på selveste NRK. Men enkelt skulle det ikke være, særlig ikke for en skiensgutt.

Da Tor Åge leverte inn sitt første kåseri fikk han valget mellom å lese det inn selv eller la en annen gjøre det, mot at honoraret ble redusert med 50%.
Han bestemte seg for det første, men fikk beskjed om at Skiens-dialekten ikke passet på statskanalen. Han måtte legge om til riksmål, noen han gjorde så grundig at det frarøvet ham for grenlandsmålet for resten av livet. Tor Åge sier selv at det faktum at han har mottatt Riksmålsforbundets pris to ganger, anser han som rimelig kompensasjon for en tapt dialekt.

Jon Bing

Men det skulle skje viktigere ting i Oslo enn at Skiens-dialekten fikk et skudd for baugen. På et studentmøte ved Universitetet i Oslo en kveld møtte han en fem år yngre fyr ved navn Jon Bing (Bildet. Foto av Lars Aarønæs). Dette møtet forandret begge mennenes liv. Så før vi går videre med Tor Åge, må vi en snartur innom Jon Bing.

Jon Bing ble født i Tønsberg i 1944 men flyttet til Trondheim da han var tre år og vokste opp der. Han tok artium ved Trondheim katedralskole og flyttet deretter til Oslo hvor han begynte på Universitetet. I 1982 fikk han en doktorgrad i jus, og var frem til han døde i 2014 regnet som en av Norges fremste eksperter på blant annet opphavsrett, etikk og teknologi. Sammen med Tor Åge var han i tre tiår pressens ‘go-to’ person når det ble snakk om fremtiden og science fiction. Noen hevder også han hadde den største samlingen av elefantlignende gjenstander i Norge, herunder en mengde slips.

Så, tilbake til det lykksalige møte mellom disse to unge herrene. Jeg sier ‘lykksalig’, men det var ikke slik det virket til å begynne med. Den fem år eldre Tor Åge var sikker på at han var den fremste eksperten i Norge på science fiction, da særlig litteraturen til Isaac Asimov, Arthur C. Clarke og spesielt Ray Bradbury, hvis Marskrøniker Tor Åge holdt spesielt høyt. Men her kom det altså en oppesen fintrønder og sådde tvil om dette. Det kunne endt i håndgemeng. Istedenfor munnet kvelden ut med at de to gikk på pub, der de drakk, diskuterte og etter hvert kom frem til at de likte hverandre mer enn hva førsteinntrykket skulle tilsi.
Pubsamtalen utviklet seg til et varmt vennskap, og i norsk forfatterhistorie også et helt unikt samarbeid. I de påfølgende 48 årene møttes de to vennene, nesten uten unntak, hver tirsdag for å skrive sammen. Og i prosessen mellom de to ble en ny person skapt – ‘Bing og Bringsværd.’

Bing og Bringsværd

I et intervju i Aftenposten lik etter at Jon Bing hadde gått bort, sa Tor Åge:
«Det var jo ikke bare han [Jon Bing] som døde, men Bing & Bringsværd».

Tor Åge har videre fortalt at de to lære å skrive av hverandre. På disse tirsdagene tok de plass ved Jons kjøkkenbord, med hvert sitt sett skrivesaker, og noterte hver for seg hver setning og replikk. På slutten av økten hadde de to identiske manus – en tekst som var litt Tor Åge, litt Jon og mest Bing og Bringsværd.

Tor Åge beskriver B&B slik: “Han var en pragmatisk og kompromissvennlig person som trivdes best når han var enig med seg selv. Han skrev også helt annerledes enn Jon og jeg. Vi var begge diabetikere, og det var dessverre B&B også.”

1967 ble året som brakte dette samarbeidet frem i lyset. På eget initiativ hadde de to oversatt en antologi som det kalte Og jorden skal beve, der 3. verdenskrig var et gjennomgående tema. Ikke overraskende fantes det noveller fra favorittene Asimov, Clarke og Bradbury der. Men ingen av forlagene var interessert, og til slutt sto bare Gyldendal tilbake – et forlag som begge mente var for gammelmodig til å gi ut science fiction. De tok feil, ikke bare ønsket Gyldendal å gi ut antologien, de lurte også på om de to skrev noe selv. Det gjorde de, men det skulle vise seg at de hver for seg ikke hadde nok stoff til en hel bok. «Da får dere slå dem sammen,» skal redaktøren ha foreslått og slik ble det første, skjønnlitterære samarbeidet under B&B-fanen til – novellesamlingen Rundt solen i ring.

Bing og Bringsværd kalte disse novellene for ‘fabelprosa’ et begrep de selv har laget, og som er langt mer inkluderende i sin mening enn det engelske science fiction.

Hypotetiske spørsmål

I et foredrag på Nasjonalbiblioteket gjorde Tor Åge et poeng av at hypotetiske spørsmål er de aller viktigste som kan stilles. Viktig, fordi de tvinger oss til å tenke fremover. Se oss selv utenfra. Ta stilling til spørsmål som (der og da) ellers ikke ville komme opp. Jeg vil påstå at hele Tor Åges forfatterskap bærer preg av ønske, ja – jeg vil kalle et behov, for å disse, ofte ubehagelige, spørsmålene.
Fremtredende tema i bøkene hans er f. eks vår, altså menneskenes, forhold til andre levende vesener på jorden og hvordan vi påvirker og forandrer jorden. Utviklingen av kunstig intelligens er et annet, sentralt tema.
I Tor Åges verden betyr det å stille hypotetiske spørsmål å forberede seg på morgendagen. Og det er her fascinasjonen for science fiction kommer inn.

Scifi hjeper oss til å utforske dagsaktuelle problemstillinger. Den hjelper oss å løse våre viktigste spørsmål. Er det noe Tor Åge alltid har vært tydelig på, så er det at hans scifi, eller fabelprosa om du vil, ikke handler om fremtiden.
Ikke egentlig. Det handler om oss her og nå. Men ved å la handlingen utspille seg i fremtiden, kan trender og utviklingstrekk vi ser i dag, trekkes fremover i tid. Forsterkes og belyses. Et godt eksempel på dette, er romanen London 2084, den eneste romanen som Bing og Bringsværd skrev sammen.
Boken åpner med at hovedpersonen padler i kajakk fra Østbanehallen til Stortinget. Havet har steget og lagt store deler av den norske hovedstaden under vann.

Tor Åge hevder at Scifi har fått et ufortjent dårlig rykte. At sjangeren for ofte forbindes med gale vitenskapsmenn og invasjon fra verdensrommet.

En gren av denne litteraturen handler om dette, men langt fra alt. Likevel, i noen kretser blir scifi sett på som kiosklitteratur, men uten bred appell. En uheldig kombinasjon.

Kan hende var dette en av grunnen til at Tor Åge og Jon lanserte nettopp begrepet fabelprosa. De ser på denne (nye) sjangeren som en forlengelse av tidlige tiders fabler og eventyr, samtidig som det innenfor denne rammen gis en mulighet til å kommentere det som skjer i verden. Fabelprosa kan være politisk samfunnskritikk og vitenskapskritikk. Den kan stille eksistensielle spørsmål knyttet til hva all den nye teknologien i verden gjør med oss mennesker.
På den måten blir det å legge handlingen til fremtiden et knep forfatteren bruker for å få, og gi, en bedre forståelse for hvordan det egentlig står til med oss i vår egen samtid.
I 1968 skrev Tor Åge en novelle som het «Kodemus». Den beskriver en verden der alle går rundt med håndholdte, små maskiner som kalles ‘lillebror.’ Disse maskinene forteller folk hele tiden hva de skal gjøre og mene.
Høres det kjent ut?

Et humoristisk utslag av Tor Åges fantasi er opprettelsen av Norsk Kartozoologisk Forening. Den ble unnfanget 18.mars 1974 på flyet mellom Oslo og Reykjavik, men den offisielle stiftelsen fant først sted i 19. juni i 2003 på restaurant Tekehtopa i Oslo. Foreningens formål er å arbeide for å kartlegge det skjulte og todimensjonale dyreliv i våre nære omgivelser.
Rett og slett finne dyremønster i byens geografi. I kartozoologisk forstand er meg bekjent Skien fremdeles et uutforsket område.

Forfatterskapet – utvalgte titler

Det er bortimot umulig å gi en oversikt over Tor Åge Bringsværds forfatterskap i et foredrag som dette. Tor Åge er en av våre mest prisvinnende forfattere. Gjennom sin fremdeles aktive karriere har han blant annet vunnet:

Rivertonprisen 1978, for tv-serien Blindpassasjer (sammen med Jon Bing)

Kritikerprisen 1985, for Gobi: Barndommens måne

Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 1986, for Den enøyde kongen

Riksmålsforbundets litteraturpris 1994, for Gobi: Min prins

Ole Brumm-prisen 1993

Doblougprisen 1994

Ibsenprisen 2000

Alf Prøysens Ærespris i 2008

Brages hederspris i 2009

Norsk kulturråds ærespris 2010.

Skien kommunes kulturpris 2018.

Men la oss begynne (nesten) med begynnelsen. Jeg har allerede i nevnt samarbeidet med Jon Bing som virkelig gjorde seg gjeldende i 1967.
I 1970 kommer Tor Åge med sin første roman.

Navnet var Bazar (med ‘z’ – for øvrig en bokstav Tor Åge i sin siste bok ‘Mens jeg ennå har dere her’ mener trenger hjelp. Hvorfor mistet sebraen ‘z’-en , for eksempel?)
Om Bazar skriver anmelder Johan Borgen i Dagbladet følgende:

«Storartet! Høstens litterære sensasjon ligger allerede på bordet.»

På forlagets vaskeseddel står det: BAZAR er inspirert av tegneserier og pop-art, og er formet som en surrealistisk rapport fra en virkelighet som forandrer ansikt fra dag til dag. I denne forskrudde verden møter vi bl.a. en genigal professor med tre døde skyskrapere, en forhenværende bankkasserer som går inn for å overleve og derfor har bosatt seg i en vaksinert bunker, en usedvanlig katt, en flokk ville garasjer og en samleiemaskin. Hovedpersonen er en slags krysning mellom Alice (in Wonderland) og Ole Brumm. Med sjarmerende selvfølgelighet vandrer han fra eventyr til eventyr, det ene mer selsomt enn det andre.

Slik jeg ser det, legger Bazar listen for det som senere skal komme fra Tor Åge. Referanser til vår egen populærkultur (Alice og Ole Brumm), snodige dyr, iderike, komplekse konsepter fremstilt forståelig og lekent – og alt peker tilbake til oss – for Bazar kan leses som en rapport fra en annen virkelighet. En (surrealistisk) kontrast til vår egen.

Tor Åge kommer med tre romaner og fire novellersamlinger før 80-tallet tar til og forfatterskapet hans går inn i det jeg vil kalle en gullalder. Men før vi kommer dit, må vi innom en tv-serie som de aller fleste som ble født før midten av 70-tallet sannsynligvis husker; den mest suksessrike, norskproduserte tv-serien noen sinne.

Blindpassasjer er en norsk miniserie på tre episoder fra 1978 skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Serien gikk på luften året før ikoniske Alien av Ridley Scott, og har mye av den samme scenografien og estetikken.
Serien kan best beskrives som en scifi-noir, eller science fiction-krim i verdensrommet. Det var også derfor den ble sendt i Detektimen høsten 1978. Til alt overmål ble serien populær i Sverige. «Landet med bare lusekofter har gått forbi oss med flere hundre år», skrev en av de svenske avisene da den ble vist i Sverige. Det sier mye om suksessen at Bing og Bringsværd i 1979 tildelt Rivertonprisen for sitt arbeid med serien.

Tilbake til litteraturen: Fra utgivelsen av Kers Hus i 1983 til Web i 2005 er Tor Åge inne i sin mest produktive periode.
I Kers Hus fra 1983 er handlingen er lagt til en postapokalyptisk periode. Jeg-personen Rokam skildrer sine møter med tre ulike stammer av overlevende etter katastrofen: rotter, katter og hunder – som alle er halvt mennesker og halvt dyr. De tre stammene lever i skyggelandet mellom lys og mørke; jorda har sluttet å snurre rundt sin egen akse, og dette skyggelandet er det eneste stedet på jorda hvor mennesker kan overleve. Jeg leste boken da den kom, i en alder av 13 år, og det er kanskje derfor denne dystopien har festet seg slik i meg.

Mest markant er likevel den fem binds Gobi-serien, en fabelprosaserie skrevet mellom 1985 og 1997. Vi befinner oss i middelalderen og ser folkevandringene og korstogene gjennom øynene til den tyske gjøgleren Wolfgang av Godesberg.
På frodig, og overbevisende vis, blander Bringsværd fakta og fantasi om hverandre. Jeg leste serien på nytt i 2018, i forkant av et bokbad jeg skulle holde med Tor Åge i Skien. Det som slo meg mest, var hvor godt serien har holdt seg. Gobi føles like aktuell i dag som da den ble skrevet.

I Web fra 2005 har vi nettopp vært gjennom den store krigen melloenmennesker og maskiner, og der maskinene har vunnet. Kunstig intelligens er et aktuelt tema og dukker til stadighet opp i Tor Åges forfatterskap.
Personlig tror han mennesket skal lykkes i å skape maskiner som er mer intelligente enn seg selv i løpet av en generasjon eller to. Spørsmål er da hvordan de vil behandle oss? På samme måte som vi behandler dyrene?

Tor Åges roman- og novelleproduksjon frem til 2005 er imponerende sammenlignet med nesten hvilken som helst annen forfatter. Den blir bortimot uforståelig når vi legger til det han har skrevet for barn og unge.

Barne- og ungdomsbokforfatteren

I et intervju sa Tor Åge at han vokste opp med tegneserier, og at han aldri har vokst fra dem. En god tegneserie er like verdifull som en god bok. Hans mange bildebøker for barn og unge bærer preg av denne kombinasjonen av ord og bilde.

Det hele begynte med boken T-bane-trollet Knerten Gundersen som ble gitt ut i 1969, det samme året som t-banen kom til Oslo. Dette skulle bli starten på en lang og markant karriere som barnebokforfatter. Du skal lete med både lys og lykte for å finne en ungdom i dag (som har blitt lest for av foreldre/besteforeldre) som ikke på et eller annet tidspunkt har vært innom en av Tor Åges fantastiske verdener. Utgivelsene er for mange til at jeg kan nevne alle, jeg vil derfor konsentrere meg om to serier som Tor Åge fremdeles jobber aktivt med. Samtidig bør jeg nevne i forbifarten, i alle fall, bøkene som Tor Åge har skrevet for unge og som handler om vår gamle gudelære og andre sagn og religioner. Få har som Tor Åge vært en døråpner for unge sinn når det gjelder disse temaene.

I 1973 kom boken Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme. I 2019 kom det som Tor Åge tror blir den siste boken om sjøormen, nemlig De store eggrøveriet. Her har Ruffen funnet kjærligheten med dragejenten Hamayoko, som nå venter egg. Men ikke alt går som de to spente foreldrene håper.

Ruffen-serien er kanskje det beste uttrykket for Tor Åges fabelprosa for barn. Og han får god hjelp av sin faste illustratør Thore Hansen som har vært med fra starten av.

Boken Karsten og Petra er bestevenner kom i 1992, og er selvfølgelig spesielt kjær for de som bor i Skien, på grunn av navnet Duestien.
Noen har kalt serien ‘realistisk’, et begrep Tor Åge ikke liker. Realismen krever monopol på å være selve sannheten. Den later som om den er virkeligheten.
Det er farlig.

Om noe, ifølge forfatteren selv, er Karsten og Petra-serien science fiction. Hvordan ellers er det mulig at disse to smårollingene fremdeles er 5 år 25 år etter at den første boken kom.
Serien handler om å oppdage verden sammen med en du stoler på. En du er trygg på. Her er alle de voksne du møter varme og nære omsorgspersoner.
Det er vel antageligvis ingen barn som har det så trygt og god som Karsten og Petra. Slik kan serien kalles for en utopi. Og det ligger i utopiens vesen at den skaper håp. For Karsten og Petra vil aldri begynne på skolen, de vil alltid gå på Duestien barnehage i Skien. I dette universet hvor voksen oppfører seg slik de burde, ovenfor barn, og en bestevenn er for alltid.

En ny giv

Selv om Tor Åge alltid har vært produktiv, er det som om romanene hans får en ny giv fra Slipp håndtaket før du vrir, som kommer i 2011.
Dette står det forresten på døren inn til WC-ene på Gyldendal.
I denne boken møter vi en hovedpersonen i form av en hund, eller i hundeham, altså en klassisk Bringsværd-karakter. En som ser verden med andre øyne.

London 2084 fra 2014, den første, og siste, romanen med Jon Bing er allerede nevnt. Men dette året, altså 2014, gir Tor Åge også ut boken Vår verden er dugg.

Året etter kommer Kalifens gave, og i 2018 Når du minst venter det. Disse tre romanene, som jeg personlig mener har fått for lite oppmerksomhet, både peker tilbake på Tor Åges tidligere forfatterskap, samtidig som forfatteren selv har forandret stemme.

I Vår verden er dugg blir vi tatt med til en post-apokalyptisk verden der restene av en tapt sivilisasjon er å finne over alt. Stemningen kan minne om Ker shus, romanen har et mørke i seg, men heldigvis ikke uten håp – men kanskje ikke for menneskene.
I Kalifens gave møter vi ‘Jøden Isak’ som blir sendt av Karl den store i år 797 som del av en delegasjon til Baghdad. Isak tilhører et laug av jødiske tolker og veivisere som har holdt handelsrutene åpne mellom Europa og Østen i århundrer. Oppdraget er vanskelig og viktig: Karl den store ønsker en politisk allianse med kalifen, Harun al-Rashid.

Det skal gå to år før kalifen finner en passende svar og gave å sende tilbake til frankerkongen, og ytterligere tre nye år før Isak er hjemme igjen. Gaven er en elefant, og dette er fortellingen om et særegent vennskap mellom et menneske og en elefant – og om deres lange reise.

I Kalifens gave, som i Gobi-serien, viser Tor Åge sin dype innsikt i europeisk og midtøstenhistorie. Kjernen i Kalifens gave er en sann historie, men Isak er fiktiv. Da jeg leste boken kunne jeg ikke unngå tenke på Jon Bing som døde året før, og som var så glad i elefanter. Jeg kan forestille meg de to vennene, Tor Åge og Jon, vandre gjennom det europeiske slettelandskapet mens de diskuterte verden og meningen med den, akkurat som Isak og elefanten.

Når du minst venter det kan i utgangspunktet minne om Kalifens gave. Her tar Tor Åge også utgangspunkt i en reell hendelse, eller i alle fall en historisk person. Hovedpersonen i romanen er Pietro, en person som nevnes i Marco Polos testament. Utover det vet vi lite om ham.

Forlaget skriver: På 1300-tallet søker Pietro ly blant Ildfolket i persiske Yazd. Byen mellom de to ørkenene er ofte utsatt for inntog og angrep, men det er også et sted der det er mulig å finne venner og allierte.

Det ville ikke vært Tor Åge om ikke et dyr hadde en sentral rolle i romanen, og slik er det selvfølgelig i Når du minst venter det. Pietros to beste venner er en stum mann og en hund. De lytter gjerne til det Pietro har å fortelle fra sitt spennende liv. Og han deler gjerne, om reisene med Marco Polo, om gatekamper i fremmede land, men også om Ublis, kvinnen han fortsatt drømmer om. Og om nødvendigheten av å ha en hund til venn.
Klassisk Tor Åge.

Og med den romanen er vi tilbake til året 2019. Året Tor Åge fyller 80 år og skal blant annet hedres av Fabelprosalauget, en forening med forfattere som på sin måte bærer Tor Åges arv videre. Da skulle det bare mangle at lauget ikke også er oppkalt etter begrepet som nettopp Tor Åge og Jon lagde da de begynte å skrive på 60-tallet.

Avslutning

I Mens jeg har dere her, skriver Tor Åge: I min alder er det bare sludder å planlegge for mer enn et år om gangen. Jeg har allerede levd lengre enn gjennomsnittet for norske menn, og tre år lengre enn min egen far.’

Løsrevet kan disse setningene virke dystre. Jeg leser dem ikke slik. For et år siden sa Tor Åge også dette om livet:
Det er så mye spennende og rart hele tiden at man blir ikke ferdig med dette livet. Men hva skjer når vi dør? Jeg skulle ønske at det ikke var noen ting. Når man er ferdig er man ferdig.

Få forfattere har hatt så stor betydning for den oppvoksende generasjonen, for oss som aldri blir ferdig med å stille hypotetiske ‘hva om’-spørsmål, for alle oss som har prøvd å slippe dørhåndtaket før vi vri.

Siden debuten i 1967 og frem til i dag har han skrevet fabelprosa i alle dens former og sjatteringer, men for meg er Tor Åge først og fremst en humanist. En som vil oss, og dyrene rundt oss, vel. En som ønsker at vi stiller spørsmålene som kan forberede oss på å møte morgendagen. Mitt personlig ønske er at det skal finnes mange morgendager for Tor Åge som han kan skrive seg gjennom.

Og når den dagen kommer da han, som Tor Åge kaller det, skal ‘Å sykle over åsen,’ så har han ikke bare etterlatt seg noen få verdener som vi andre kan få leve i, men en hel galakse full av undring, eventyr, fabler og, heldigvis, flere spørsmål enn det finnes svar. Slikt er fint å tenke på når man selv står der alene under stjernehimmelen, ser opp og lurer på hva alt sammen betyr.

På slike kvelder som det kan formentlig høre forfatteren hviske: ‘Kom hit, så skal jeg fortelle dere et eventyr.’

For eventyr og sagn har sine egne sannheter, men i motsetningen til realismen, insisterer de ikke på å bli trodd. Bare lyttet til, og reflektert over.
Eventyrene bare er, tidløse og i stadig forandring.
De er stoffet våre drømmer er laget av. Kilden vår fantasi springer ut av.
Som gjør oss til disse merkelige skapningene som vi er.

Viktige kilder: Arne Svingens bokverden. Første episode med Tor Åge som gjest.
Tor Åges foredrag på Nasjonalbiblioteket 28. mars 2019
Dokumentaren ‘Livet uten Bing’ på NRK 31. mai 2014

Fakta om utgivelser er hentet fra forlagenes hjemmesider, samt NRK (tv/radioserier)

Når det gjelder priser, samlet bibliografi og ymse kuriosa har jeg i stor grad gjort bruk Wikipedia.

 

 

 

 

 

 

 

(Forfatter Ørjan Nordhus Karlsson. Foto: Julie Pike)

 

Translate »